Kjære ordførerkollegaer
De fleste distriktskommunene i Troms opplever fraflytning, og spesielt unge drar av gårde. Altfor få vender tilbake til sitt opprinnelige hjemsted. Hvordan kan vi sammen snu trenden? Jeg ønsker å dele noen tanker og erfaringer med dere, fordi dette er en viktig utfordring i Troms.
En av de viktigste ressursene vi har i nord, er kunnskapsrike ungdom. Derfor er det greit å låne ungdommen bort hjemmefra, slik at vi kan skaffe oss utdanning og se andre horisonter. Utfordringene til kommunene i Troms er å hente hjem utlånt ungdom etter endt utdannelse. For hver ungdom har en verdi – man har ikke råd til å miste noen.
Arbeidet med å være en god kommune for unge mennesker må starte på et tidlig stadium. Det er viktig å skape de gode opplevelsene gjennom hele oppveksten til innbyggerne sine, og da særlig gjennom å ha en god kulturskole, et rikt foreningsliv, en engasjerende skole og bredde i idrettstilbudene. Utfordringa i å være en god nok kommune for sine unge innbyggere, er når de organiserte aktivitetene ikke lengre er hippe nok. Ordet ”kjedelig” om kommunen blir sjelden brukt så ofte som da.
Da jeg bodde på Skjervøy, så jeg og mine venner ofte mot byen (Tromsø) og forarget oss over alt de fikk til der. Vi tenkte aldri på at vi kunne fått til mye om vi hadde samarbeidet med nabokommunene våre. Kommunene i Troms må bli mye flinkere på interkommunalt samarbeid på fritidstilbudssiden. Å arrangere kurs med nabokommunene som dansekurs, fotokurs, malekurs, førstehjelpskurs osv.. kan være en god ide. Forutsetningen må være at kommunene stiller opp med lokaler til ungdommen når de kommer tilbake fra kurs. Først da vil man se resultater av satsingen på kursing når ungdom kan dyrke hobbyen sin videre.
Ungdom er ikke så late som mange vil hevde, – gir man de ansvar, vil de fleste også ta det. Eldre kan ikke sitte og sutre over at ungdom ikke kommer tilbake, dersom de aldri fikk slippe til mens de var der. Ungdom må få reel innflytelse mens de bor der, og mange av kommunene i Troms har en stor utfordring med blant annet å få ungdomsråd som fungerer. Ungdomsråd kan utrette mye, og er gode pådrivere for at det er et tilbud for unge mennesker i kommunen. For eksempel ungdomsklubb – dersom det ikke er ressurser til dette i kommunen, må kommunen tore å tenke nytt. Det trenger ikke å koste mye – la ungdommen drive dette selv gjennom ungdomsråd og dugnad.
En annen viktig utfordring for småkommuner, er å få voksne til å vise dugnadsånd i lag- og foreningsliv. Da vil de være gode rollemodeller for barn og ungdom. Dugnadsarbeid styrker samarbeid og identitet til plassen. Den sosiale gevinsten er trivsel, og med denne faktoren vil man kunne skape hjemlengsel til de utflyttede unge.
Ja, hvorfor er det så viktig å stille opp med ressurser for at unge mennesker skal ha et fritidstilbud i kommunen sin? Jo, for de beste ambassadørene for distriktskommunene er ungdommen selv.
Ferietilbud for utflyttede unge mennesker er undervurdert. Det er i feriene unge mennesker er hjemme og ser hvordan kommunen sin er. Siden mange unge mennesker kun er i hjemkommunen i ferier, vil det inntrykket man har igjen etter en visitt være betydningsfull. Kommunen må skape arenaer der de møter de utflyttede ungdommene i ferier. Her må det gis en oppdatering på hva som skjer i den respektive kommunen og hva den kan tilby. En annen tanke er å opprette et råd for de fraflyttende ungdom. Dette rådet skal ha som ansvar å planlegge treff med kommunen og være en referansegruppe for de utflyttede ungdommene. Rådet kan eksempelvis settes ned under et ungdomstreff med kommunen i en av feriene.
Noe som helt klart må være på plass om unge mennesker skal flytte til distriktet, er gode og attraktive arbeidsplasser. I dagens teknologiverden skal det meste gå an. Næringslivet i samarbeid med kommunen(e) må bli flinkere på å markedsføre hvilke muligheter som ligger i den respektive regionen. Hvorfor ikke tilby traineeordninger i kommunen(e) som er ment for utflyttede ungdom? Da vil ungdom få en smakebit på hva kommunen kan tilby, samt kommunen for kompetanse tilbake og forhåpentligvis noen nye innbyggere.
Men man må ikke ha urealistiske tanker om hva man kan få til. Kommunene må sette seg mål – hvem skal man være en kommune for? Og dette må gjøres kjent. Det går ikke an å tenke på alt man vil ha, men hva man kan få til. Distriktskommunene må i langt større grad tilby en pakke til det urbane bygdemennesket. Det må være gode kommunikasjonsmulighet inn til sentra, ha et bra og trygt offentlig tilbud, vise frem sine særegenheter i form av kulturliv og fritidstilbud, samt la unge mennesker slippe til. I tillegg må etableringskostnadene være overkommelig, det tilbys attraktive jobber og enhver innbygger må føle at kommunen bryr seg om akkurat han. Først da vil den lille kommune kunne hevde seg i kampen og få sine ungdommer hjem. Kjære ungdommer, husk alltid- borte bra, men hjemme best!
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
